SOLTUN - SIDEN ....... Meny til venstre nedover   
    Søk i våre sider:




Forsiden Kontaktside Nils Petter´s sjømannsliv De måtte rømme I Gestapo-avhør Brev fra Barnevernsnemnda Seterdriften i Apmelesj Sigrid sin slekt - fra ca. 1750 Jentoft sin slekt fra 1650 Jentoft fortsettes Helligskogen Se hva vi fant i potetåkeren







 
 
Forsiden > Seterdriften i Apmelesj

Apmelesj  -  seterdrift  -  brusprenging
”Texas  i  Kåfjord ”

Det er litt av en historie , under kan dere lese avisartikler fra avisene "Nordlys" og "Tromsø" fra 1963. Jeg (Nils Petter ) fikk utskriftene av Jan, som har hentet dem fra avisenes arkiver.  Litt av bakgrunnen først:

Det startet veldig fredelig, en del familier i Manndalen anskaffet geiter, og etablerte geitsetre i Svartskogen på østsiden av dalen.  Apmelesjelva er jo grensen til Svartskogen der, og alle fjøsene ble bygd på Svartskog-siden, mens seterhyttene ble bygd på Apmelesj-siden, dvs. på Tante Edith sin eiendom. Alt var fred og fordragelighet, og alle brukte brua for å komme seg mellom hyttene og fjøsene.  Seks familier drev seterdrift slik, og alle var venner.  Etter noen år bestemte bøndene seg for å spleise på en rase-bukk, for å ale opp enda bedre melkegeiter.  Bukken kjøpte de fra Møre, jeg husker den godt - bukken het "Max", og var en stor rødbrun bukk med kjempestore horn som krøllet seg bakover ryggen. Den var kjempesnill. Men bukken hostet fælt.  Vi trodde den bare var forkjølt, men den hostet fordi den hadde levende orm (parasitter) som spiste opp lungene på dyret, litt etter litt.  Og når bukken hostet, ble en del orm også hostet opp, og datt ned i graset. Der la ormene egg, og siden de ikke fikk mer mat, døde ormen. Men eggene ble til nye ormer neste vår, og når geitene igjen beitet i området, fikk de nye orm i lungene. Siden Svartskogen på østsiden av dalen er avgrenset av store elver, fikk bøndene straks beskjed av dyrlegen at her var mulighet til å fjerne ormen, ved å avlive alle geitene (og bukken - selvfølgelig). Så skulle beiteområdet ligge  "brakk" uten beitedyr i to år.  Tanken her var at de ormene som var igjen, og som la egg, ville dø den første vinteren.  Neste sommer ble så eggene til ormer, men siden de heller ikke fikk mat, så ville de også dø ut i løpet av andre vinteren.  Den andre sommeren skulle så beitene hvile, og den tredje sommeren kunne seterdrifta ta til igjen, uten lungeorm-fare.  Planen ble satt i verk. Bukken og flere hundre geiter ble avlivet.  Jeg husker dette godt, og synes enda nå at det var fælt.  Vi var jo glad i dyrene.  Spesielt godt husker jeg ei av våre geiter som het "Bånokjekta". Hun fikk det navnet fordi hun hadde skjev munn.....Bånokjekta er samisk og betyr skjev-kjeften.
Men samme året som geitene ble avlivet, bestemte to familier seg for å kjøpe geiter, og sette dem ut på disse beitene i Svartskogen, fordi beitene jo nå
var "ledig", uten å vente to år slik som de andre hadde planlagt.  Svartskogen er jo felles-eid av alle som bor i Manndalen, og ingen hadde myndighet til å nekte dem dette.  Den gang var det jo anarki, ikke slik som i dag, for etter Svartskog-dommen i høyesterett ble avsagt, er det nå et styre som forvalter Svartskogen til beste for alle i Manndalen.  Styret blir valgt av de som bor i Manndalen.
Nåvel...tilbake til historien i 1963....alle de som avlivet buskapen sin rev ned fjøsene sine og fjernet hyttene.  På Apmelsj-siden var det
ikke fellesgrunn.  Jorda her tilhørte Tante Edith. De to "nybrotts-mennene" fikk beskjed om at de ikke fikk adgang til å benytte brua, fordi den var eid av de "gamle" seterdriverne.  Disse to bygde derfor ei ny bru - oppe under fossen, uten at Tante Edith hadde gitt dem tillatelse til dette.  Pappa, Onkel Ludvig og Vadda-Anton bestemte seg derfor å ta "skjeen i egne hender", og besluttet å sprenge vekk begge bruene. Nybrottsmennene hadde i mellomtiden bygd hytter og fjøs på Svartskog-siden (Bubakken). Jeg husker at Pappa fortalte at - den kvelden de sprenge bruene - gikk de først over for å se om det var folk i ny-hyttene.  Ei av konene til "nybrottsmennene" var der, med to små barn. De ba henne om å ta barna med seg og komme over til Apmelesj-siden, fordi de nå ville sprenge bruene.  Hun nektet å komme, og da det smalt, var hun og barna sperret uten mulighet til å komme seg vekk fra Svartskogen uten hjelp.  Men det gikk jo bra, de fikk henne og barna over dagen etter.  Under kan dere lese ordrett gjengivelse av avis-artikler fra 1963. 
Hengebrua_over_Apmelesj_elva.jpg
Den første hengebrua som ble bygd over Apmelesjelva (Rio Grande) 
Bildet er fra avisa - Tante Edith er på vei over......

FRA  DAGBLADET  "NORDLYS" ,  JULI 1963.

 BRUER BLIR "SANERT" I MANNDALEN I KÅFJORD

 Det er oppstått stridigheter mellom en del geiteiere i Manndalen, og årsaken skal være sykdom blandt geitene.Det skal være en del besetninger i Manndalen som er blitt smittet av den såkalte lungeorm - de andre besetninger skal være friske.

Eierne av de friske geitene har etter sigende forsøkt å hindre at geitene med lungeorm for gå på felles beite med de friske geitene.

Over Abmelaselva har geiteeierne bygd en privat bru. Når så de med de smittede geitene begynte å benytte denne brua til transport av melk og geiter, ble de nektet å bruke denne av eieren. Det gikk ikke verre til enn at de også bygde en privat bru ved siden av den forrige.
Eierne av den tidligere brua bestemte seg dafor å demontere sin egen bru. De gikk hurtig til verks, de tok vekk brua, og sprengte vekk brukarene, og under dette arbeidet er de kommet i skade for å sprenge også den nye brua, og følgene ble at der ikke
er noen overgang over Abmelaselva.

En kvinne som var på setra med sine geiter har vært uten forbindelse med bygda sia bruene ble fjernet.

 Ordfører P. Sandbukt som vår medarbeider snakket med sa at han ikke var sikker på at dette med sprengingen var helt korrekt, men han bekreftet at begge bruene var gått tapt. Han tilføyde at den nye bruas ene ende visstnok var bygd på en privatmanns eiendom, som ikke hadde gitt tillatelse til dette. Det skal være årsaka til at også den siste brua er sprengt.

 

DENNE HISTORIEN / LESERINNLEGG KUNNE MAN LESE I AVISA TROMSØ LØRDAG,

DEN 27. JULI 1963 

RENE TEXAS I ØVRE KÅFJORD.
Den uskrevne lov rår langs Manndalselva.

 Rene texas-tilstander i beste Marlon Brando -oppskrift må etter sigende råde øverst oppe i Manndalen i Kåfjord - på noenlunde de samme plasser som Jan Baalsrud i sin tid oppholdt seg før han ble ført videre. I virkeligheten kan man faktisk trekke paraleller med hva som oppleves  på filmlerretet.

Mens texanerne kjempet om kveget, foregår en intens indre strid mellom Kåfjords geiteeiere.  Manndalselva er blitt den rene Rio Grande.

Her bortføres bufeet. Og her sitter bøndene på lur om nettene etter rivaliserende fiender.

Det er bare en ting som ikke er identisk med Western:  Mens det der er mennenes ordrer som dominerer samfunnet, er det i Svartskogen i Manndalen det svake kjønn som dirigerer det hele. Den annen halvdel utfører jobben.

Alt om denne fantastiske tildragelsen vil De kunne finne på side 3 i dagens  "Tromsø".

 Er Manndalen "Det ville westen"?

Yrende tumleplass med dyr og seterjenter hvor man enn snur og vender seg. Bitter strid mellom geiteeiere endte med brusprengning ved "Rio Grande".   "Manndalen forvandlet til det rene ville westen" er tittelen på denne omfattende og fantastiske historie "Tromsø" har mottatt. Historien i sin helhet slik:

 Hvor mange har ikke sett cowboys og texanere på lerretet rundt om i kinolokalene, med seksløperne hengende løst i skjeftet og med hester i vilt trav bortetter prærien.

Øverst oppe i Manndalen i Kåfjord - hvor Baalsrud lå den siste tiden før han ble ført videre - foregår det i virkeligheten en ekte range-krig mellom feeierne. Og det til og med i det herrens år 1963.

Rangerne møtes ved Manndalselva, som spiller den noenlunde samme rolle som Rio Grande gjør det i western-filmene. Her bygges broer - her rives og sprenges broer - her flyttes bufeet, og her sitter  "rangeeierne" om nettene på lur etter rivaliserende fiender. 

Det er bare en ting som ikke er identisk med western. Der er det mennene som gir sine ordrer.  I Svartskogen derimot er det det svake kjønn som innen familiene som dirigerer. Mennene utfører jobben.

I virkeligheten så er det ikke noe filmselskap som arbeider der oppe. Det er dalens geiteeiere som har fått geitemelka i hodet og har startet sin private krig.

 Begynte i 1947.

Jeg skal her i all korthet prøve å gi et kort sammendrag av det hele, skriver vår hjemmelsmann.

Egentlig skulle en tilbake til 1947 for å kunne gi et fullstendig bilde av denne saken, for da tror jeg ilden ble tent. Det var da - eller kanskje ennå tidligere - at "Western" - gjengen skulle ha dalen for seg selv. De som ikke hadde noe der å gjøre, skulle flytte ned til sjøen.

Den gangen måtte de kapitulere. Men ilden har nok ulmet siden da. Men likevel har alt vært stille i så måte i ettertiden. Bare en ting har plaget oss: Arbeidsløsheten - den har vi hatt nok av.

De som hadde jord nok, fant fedriften som den endelige løsning, men alle hadde ikke jord.

Øvst oppe i dalen i Svartskogen, som staten er eier av, var det ypperlige forhold for geiter.

 Flere tusen dyr.

Svartskogen er ca. 1 mil lang med to sidedaler. Og her var det god plass til flere tusen geiter eller småfe. Dette måtte benyttes. Folk bygde sætrer, kjøpte geiter og dalen ble til en yrende tumleplass med geiter og sætergjenter hvor man enn snudde og vendte seg.

Det som nå manglet var framkomstveg. Enkelte benyttet like til kløv, og transporterte melka ned på hesteryggen.

Veisaken ble tatt opp på bred basis og Utbyggingsfondet forbarmet seg med 200.000 kroner til sæterveien  helt opp til Rio Grande  (Abmaloselva).

Grunneierne skrev med glede under. Nå hadde de fri grunn. Også de som sier nå at de ikke har hatt fri grunn, skrev med sin egen hånd under Fri grunn!

 Det bygges, men geitene får lungeorm.

Geiteeierne satte opp broer over begge elvene helt privat  Så nå var det ikke lenger så store problemer. Og geitene øker til flere hundre.

 Men hva hender så? Dyrene begynner å hoste. Alle som en har nemlig fått lungeorm. Salgslaget henter hele besetningen , og eierne får nesten ingenting igjen. Det er alikevel en av eierne til de syke dyrene som ikke ville skille seg av med alle dyrene. Han forsøker og ser at dyrene kvikner til igjen.Snart er alt lyst påny. Besetningen øker, og nye geiter kjøpes inn stadig vekk.  Nå er det på ny liv i Svartskogen.

Nye sætrer bygges, og geitetallet økes, 1000 - 2000 - 3000 - 4000, osv.

Enkelte husstander oppnår allerede over 1500  kroner i månedsinntekt. Og ennå er det plass til massevis av småfe.

 Kranglen begynner.

Men nede i bygda sliter folk tungt på småbrukene sine!- Så er det to unge familieforsørgere som bestemmer seg for å skille seg av med eiendommene sine for å prøve geitedrifta i Svartskogen.

De gjør de andre der oppe kjent med planene, og man snakker også om å få beholde part i "Rio Grande - brua". Alt er i orden.

De to reiser til Balsfjord og skaffer seg ca. 40 geiter. Så gir de beskjed til dem i Svartskogen at nå er de klare til å komme.

Men nei! Nå er meningen der oppe en ganske annen. De blir nektet å komme opp og i det hele tatt vise seg.

 "Konferanse".

Ordføreren og formannen i sau- og geiteavslaget (Sigurd Johnsen) ordner en slag konferanse med partene, men til ingen nytte. ( Møtet ble avholdt hos Johanna Mathisen) Det er fire familier som har slått seg sammen for å protestere mot nykomlingene.

Fruene rakker ned på kommunestyret og ordføreren på det kraftigste.  De mener at de selv skulle ha fått styre og stelle.

Ordføreren vender ryggen til en kort stund for å overveie situasjonen. Så snur han seg mot damene og overleverer høytidelig hele kommunestyret til tre av dem.

Riktignok får de da sine betenkeligheter, men finner nok ut at det skal gå.

-Det fortelles også med krav på pålitelighet at formannen i sau og geiteavlslaget er blitt beskyldt for å ha blandet metemark og lungeorm i den avføring av geitene som ble sendt til fylkesveterinæren

 Loven og et brev

Ordføreren ringer fylkesveterinæren. Og denne sier at det ikke finnes noen lovhjemmel for å nekte eiere av syke geiter å slippe dem på fjellbeite sammen med andre geiter. 

Fylkesveterinæren skriver i et brev til Manndalen Sau og Geiteavlslag bl.a.: "For å få et holdepunkt for tilstanden mht. lungeormsmitten i de øvrige geitebesetninger i distriktet som angivelig ikke har kjøpt inn sine dyr utenfra de senere år, ble det herfra rettet en anmodning om å få inn avføringsprøver fra flest mulig geiter i disse besetninger.

Det kom inn prøver fra ca. 40 geiter tilhørende 8 eiere. Prøvene ble undersøkt ved Statens Veterinærlaboratorium for Nord - Norge, her.

Videre skriver han: " Til tross for at prøver var flere dager gamle og tildels sterkt inntørket, ble det med sikkerhet påvist lungeormlarver fra geiter i 7 av besetningen, dels endog levende larver og av ulike arter. Dette bekrefter den vanlige erfaring på veterinærhold at lungeorm er utbredt de fleste steder.

Ihht. den den konkrete sak om eventuell adgang til å nekte å slippe geiter med lungesmitte på fellesbeite, kan jeg straks si at noe slikt er det ikke hjemmel for etter gjeldende husdyrlov" - Sitat slutt.

 Brua stenges

Nå var saken kommet så langt at det fra fagfolk kunne bevises at de fleste geiter har en slik sykdom, og at geitene kommer seg ut av det når de bare kommer i ro. Det er også de geitene bevis for som ble igjen i Manndalen etter at sykdommen brøt ut første gang.

Men nok om det. Nå skulle saken være klar, og de to drar opp til Svartskogen med sine besetninger.

Så blir imidlertid brua over Rio Grande stengt av "western - gjengen " med hengelås.  Karene står der hjelpeløse.

Gjengen går videre. De river brua ned og flytter over på andre siden av Manndalselva.

 Bygdas folk tar affære

Men nå har bygdas folk fått nok av tullet. De manner seg opp og bygger en ny bru til de to unge sliterne. Og for å være sikre bruker de heller ikke de samme brukarene, men bygger litt lenger oppe.

-Nå skulle det være i orden. På den ene siden tilhører grunnen offentligheten etter grunnavståelsen, og på Svartskogsiden eier staten. Livet går videre....

 Bakholdsangrep

Men blandt "Western-folkene" lures det bak buskene. Der legger man sine slagplaner. Og det er kvinnene som gir ordrene.

Kilovis av dynamitt og fenghetter blir hentet fram. Attest på å få dette har de forlengst sikret seg.

Og så en natt brytes stillheten i dalen. Tre store salver gjør den nye brua til de to nybrottsmennene til intet. Nå er stakkarene med sine familier atter stengt bak Rio Grande.  Ja, også melkespannene blir veltet.

Hundreder og atter hundreder av kroner som sårt trenges går tapt, ikke bare for de to familiene, men for kommunen i sin helhet.

 Ånden som går

Hele bygdefolket er harme og tilbyr de to å sette opp en ny bru. Men de herjede familiene velger foreløpig å ta det med ro. De vet at det finnes dem blandt "Western - gjengen" som har vært på sprengningsskole i Takelvdalen - finansiert av sysselsettingsmidler.

I mellomtiden er så både lensmannen og politiet varslet. Bygda er i spenning. Hva vil nå skje? Vil veien til utbyggingsfondet bli det neste som går i lufta?

Utakk er verdens lønn, heter det. "Western - familiene" som har vært med å søke om midler til framkomstveien til setrene , går går nå selv og forsøker å ødelegge det hele. Det spørs nå bare om de forsøker å stanse de nye midler på 60.000 kroner  - som skal videre til seterveien.

Nå skal jo konene deres overta kommunen etter ordføreren, så nå blir det vel gode greier i Svartskogen.

 Lungeorm eller redsel

Til slutt vil jeg gi til kjenne min egen mening i denne saken, heter det i brevet. Jeg tror ikke at grunnen for nektelsen er lungeormen. Det hele er redsel for at andre skal oppnå slike inntekter en selv har. Dessuten kommer så eneherskerånden.

                                                                                              Manndaling