SOLTUN - SIDEN ....... Meny til venstre nedover   
    Søk i våre sider:




Forsiden Kontaktside Nils Petter´s sjømannsliv De måtte rømme I Gestapo-avhør Brev fra Barnevernsnemnda Seterdriften i Apmelesj Sigrid sin slekt - fra ca. 1750 Jentoft sin slekt fra 1650 Jentoft fortsettes Helligskogen Se hva vi fant i potetåkeren







 
 
Forsiden >

I Gulfen lastet vi i elva som skiller Irak og Iran. Det var to byer – Bandar Mashahr og Khorram Shapuhr. Jeg husker ikke hvilken by som var i Iran, og hvilken som var i Irak, men det var ikke så langt mellom dem. Vi lastet der vi fikk best betalt for frakten, og jeg kjørte taxibåt imellom. Det jeg husker best, var at irakerne ikke var så blid på iranerne, og omvendt. Jeg likte folk i Irak mye bedre enn dem i Iran. Irakerne var blide og liketil, mens iranerne opptrådte veldig arrogant – og behandlet meg litt ”ovenfra og ned”. Jeg var jo så ung, at de tenkte vel at de ikke behøvde å ta meg så høytidelig…. Vi gikk i den farta nestet ett år, så det gikk jo bedre etter hvert. Jeg lærte meg å ”ta igjen”.

På kartet under ser vi satelittbilde av området innerst i Persia-bukta. Innerst i Persiabukta ser vi kartet over angitt grensen mellom Irak og Iran. Kuwait er nederst - Irak er i øvre del av bukta. Iran ser vi litt av helt øverst og til høyre i bildet. Elvene Eufrat og Tigris samler seg i ett løp helt nederst, og der danner elva grense mellom Irak og Iran. Begge elvene kommer fra Tyrkia, og renner ned gjennom Irak.
Persiabukta_1.jpg

Oppe i elva lastet vi både i Irak og i Iran – Bandar Mashahr og Khorram Shapuhr
er vel i dag knust og ødelagt av krigen.

image757_1.png

Her ser dere satelittfoto av Khorramshahr. Vi kan se hus, og ei lita sideelv til Eufrat som kommer fra Iran. Helt nederst til høyre i snippen av bildet er Irak. Grensa går midt i elva. Vi brukte å ligge der hvor elvene møtes…

 I Japan var alle folk veldig snill og meget høflige og vennlige. Det var fint å være i Japan. Vi førte last til forskjellige steder – nye byer å utforske hver gang…..

Japan.jpg

Midtre del av Japan. Dersom man setter seg ned og ramser opp navn på byer her, så bør man helst ikke gjøre det så gamle sjøfolk hører på. Ja, forresten….gjør det. Da kan dere være helt sikker på at de karene blir litt rar i ansiktet, selv om de ikke sier noe ! Bare prøv, si Hiroshima, Kobe, Osaka, Kyoto, Nagoya, Yokohama, Chiba…

image763.png
Her er satelittfoto av Yokohama-bukta og byen omkring. Innafor brua ser dere en stor båt på tur innover, og en mindre på tur ut.
image765.jpg

Her ser dere Yokohama “by night”…..det er liv og røre, rene mingemaurtua !

Jeg klarte ikke å finne Mizushima….men det hadde vært artig å vise plassen…..Det gjør vel ikke noe om jeg NÅ forteller at jeg var veldig-veldig-veldig god venn med ei jente som bodde i Mizushima. (Det var jo lenge før jeg ble gift, ja leeenge før ……)
Vi gikk jo som tidligere nevnt i fast fart mellom Gulfen og Japan. Min veldig gode venn var datter til agenten, og jeg ble kjent med hans familie en gang jeg spiste middag hos dem. Jeg husker at de andre guttene var meget misunnelig på meg, for uansett hvilken havn vi kom til, så sto det en rød Datsun på kaia……Gjennom sin far visste hun jo nøyaktig hvor vi kom – og hva tid. Hun hadde adgang til havnene fordi hun jobbet i farens firma.  Vi brev-vekslet lenge etter at jeg sluttet å gå i fart på Japan. Jeg hadde bilde en gang, men det har jeg mistet. Ellers skulle jeg ha lagt det inn her. (Hun var smellvakker !)

Selv om prostitusjon er forbudt i Japan, så finnes det jo – der også. Men ikke på en stygg måte, slik som det er i resten av verden. Folk er veldig annerledes i Japan.  En historie som bekrefter dette skal jeg fortelle: Vi var i Kobe, og skulle gå derfra til Mizushima, og derfra til Gulfen igjen. To unge gutter ble litt lenge på land, og båten var gått før de kom ned til havna. Det er slikt som kunne skje – alle har vel hørt om sjøfolk som er blitt akterutseilt overalt i verden. Men de guttene var heldig.
Ei prostituert jente kjøpte billetter, og satte dem på hurtigtog gjennom Japan til Mizushima. Hun kontaktet også agenten, som sto klar på togstasjonen i Mizushima, og kjørte guttene om bord.  Slå den !! Rederen fikk høre om dette, kontaktet agenten – som oppsøkte den prostituerte jenta etterpå, og ga henne noe penger som takk for hjelpen.

Jeg tror jeg flytter meg, og forteller om tankfarten mellom Europa og Persiske Gulf. 

Rundt_Afrika.jpg

Helt til høyre ser dere Middelhavet – Zuez-kanalen – Rødehavet og lenger til høyre- Gulfen. Helt oppe ser dere England og Norge. Imellom der er Europa . Tidligere så dere et scannet brev fra rederiet, der vi gikk fra Irak /Iran – til Cape Town i Syd Afrika – og videre til Trieste i Italia. 

De svære supertankerne kan ikke passere gjennom Zuez-kanalen, så de må gå rundt Afrika. Jeg var en del turer i den farten også…..men det var en drittfart. Veldig kjedelig. Bare hav på alle kanter. En måned i sjøen – Hver vei ! Det var en del unge førstereisgutter som ikke hadde nerver til slikt. De ble sykeavmønstret og sendt hjem i den tro at sjømannslivet var noe som passet for ”enstøinger”. 
I Gulfen lastet vi på 8-9 timer, og så bar det ut igjen. En ny måned i sjøen – uten å se land….I Europa losset vi på like kort tid, og så var det å starte tilbake til Gulfen igjen. Alle er vel enig i at dette var en ”dritt-fart”. På kartet over ser dere den spissen ytters i Persiagulfen på Saudi-siden, og som peker mot Iran-siden? Det trange sundet heter Hormuz-stredet. Vi kalte de bare for ”Hormusa”. Der var eneste plassen vi kunne se land.

The Strait of Hormuz (Arabic: مضيق هرمز - Madīq Hurmuz, Persian: تنگه هرمز - Tangeh-ye Hormoz) is a narrow, strategically important waterway between the Gulf of Oman in the southeast and the Persian Gulf in the southwest. On the north coast is Iran (Persia) and on the south coast is the United Arab Emirates and Musandam, an exclave of Oman.The strait at its narrowest is 21 miles wide (See: [1]), having a six mile wide traffic separation scheme (TSS) with two, 2 mile wide traffic lanes, one inbound and one outbound, separated by a 2 mile wide separation zone and is the only sea passage to the open ocean for large areas of the petroleum exporting Persian Gulf States. Some 20 percent of the world's oil supply passes through the strait, making it one of the world's strategically important chokepoints.

Men fart på Vest-Afrika må jeg fortelle om… Vi gikk i fast frakt mellom Tema i Ghana og Cabinda i Angola. Det var både litt artig, nifst, og ikke minst;  Varmt !. Båten jeg var på var gammel, den het ”Sunclipper”, og hadde ikke air condition.
Fram og tilbake mellom Ghana og Angola. Det var kort vei, og vi krysset ekvator hver gang. Av og til var lufta veldig klam og fuktig – og Varm….. Jeg brukte å si at hver morgen når vi våknet, så måtte vi se nedover i senga om man var der ennå, eller om det bare var en våt flekk igjen. Vest_Aftika.jpg

Angola er nederst på kartet – og Ghana er oppe på det ”tverr-landet” øverst i bildet,
- Se pila jeg har lagt inn -  Ekvator går på tvers – midt mellom.

For oss nordboere var det viktig at vi hadde vaksine mot alle slags sykdommer. Sykdommen kopper (smallpox) er nå utryddet, etter det Verdens Helseorganisasjon sier. Men på den tiden var koppe-smitten meget ”oppegående”. Det samme var
Gul Feber. I Angola hadde de registrert utbrudd av Yellow Fewer, og vi måtte ta ny vaksine. Men i ettertid ble vi klar over at vi ble grundig lurt ! Istedefor vaksine sprøytet de saltvann i oss, og tok betalt for dyr vaksine.
Selve vaksinasjons-prosessen var også en hendelse for seg. Vi ble stilt opp i en rekke. Øverst sto det en mann med en kjempesvær jern-sprøyte, som han brukte på alle – etter tur. Han hadde kun en primus som han brant nåla i flammen av før han sa ”Versågod nesteeee”. Men det gikk jo bra. Ingen av oss ble syke. Forholdene i Angola var også slik på den tiden at vi ikke torde å bevege oss opp på land mer enn det som var høyst nødvendig. For meg var det å ta drosje opp til agentens kontor, ha drosja å vente utenfor døren til jeg var ferdig, og så blir kjørt rett om bord igjen.

Ghana, derimot – virket mer sivilisert for oss. Her var folk snille, og vi kunne gå på land i Tema så mye vi ville. Jeg skal legge ut bilde fra satellitt av havna i Tema :
image7711.gif

Man se at bildet er tatt fra satellitt. Under skal vi gå litt nærmere. I denne havna er jeg godt kjent selv om det jo nå er mye mer utbygd enn da jeg var der.

image7751.gif

Vi lå og losset på samme plass som dere ser den store båten ligger. Men i den tiden hadde de ikke pumpeanlegg på land, så vi måtte presse oljen opp til tankanleggene bare med den kraft som båtens pumper kunne gi. Det var jo fint for oss….for lossingen tok 3-4 dager.  Moloen utover var ikke bebygd den gangen. Det var bare en gangvei langs rørene ut.
Før vi kom dit, var Ghana et såkalt ”demokratisk” land, med valgt regjering osv. Men det hersket et direkte anarki blant folk. 
Den sterkestes rett bestemte. Mord var dagligdags. Det fortaltes at i en periode ble moloen brukt til å ta livet av folk. Gjennomsnittlig ble det drept tre stykker hver natt på moloen. Men ikke da vi var der. Da hadde en militærjunta tatt over styringen, og holdt knallhard kustus med de kriminelle bandemiljøene. Vanlige folk var veldig glad for det, og de fortalte at de ønsket at det aldri mer skulle bli ”demokrati” i Ghana. Nå var det ingen som var redd for å gå ut etter mørkets frembrudd lenger. Og vi vandret opp og ned den ”skumle” moloen hver kveld, uten at vi ble antastet av noen. De folk vi møtte var bare hyggelige, og pratet med oss som vi skulle være gamle kjente. Snodige greier !

Selv om vi her har et demokratisk styresett som fungerer, så tror jeg at man skal være litt forsiktig med å kritisere det som skjer i andre land. I tilfelle her, så var militærjuntaen det eneste som kunne skape fred og ro, og utvikling i landet. I alle fall i en tidsperiode.
Men jeg må fortelle om noe  som har med politikk å gjøre. I Tema traff jeg en nordmann – han het Johansen, og var fra Hasvik i Finnmark. Han var der nede på oppdrag for den norske utviklingshjelpen. Han skulle lære fiskerne slik at de kunne bruke noen store havgående trålere som var gitt av USA via FN-systemet. Han sa at han snart var ferdig med oppdraget, og at ghaneserne hadde lært alt de trengte, og kunne bruke trålerne uten hjelp. Men så sa han at jeg skulle bli med han, så skulle han vise meg noe underlig. Der – på noen lave skjær inne ved land – lå det tolv store trålere, svære båter, som var i ferd med å ruste sund. 
Han fortalte at det var splitter nye båter, som var gitt av russerne ennå mens det gamle ”demokratiske” regimet hersket i landet. Militærjuntaen ville ikke ha disse båtene, fordi russerne hadde gitt dem, og de var derfor kjørt opp på land for å ødelegges. ( !!! ) Dette må jo sies å være resultat av politikk på sitt verste !!
image7791.jpg

image781.jpg
Her er de små båtene nærmere, slik vi så dem fra satelittfoto. Når dere ser på folk i fjæra, så ser dere at båtene er ganske store….. Men de eies av fattige folk….storhavet står rett på, og de har ingen ”båthavn”. Båtene må derfor trekkes opp på land.

image783.jpg

Slik bor og lever ”den vanlige mannen i gata” i Tema , Ghana. Men for all del – det ser litt fattigslig ut, men man må huske på at utgifter til oppvarming av boligene ikke finnes, og byggekostnadene er heller ikke er store. Jeg var jo litt ”tøff” av meg, og sa at folk ikke hadde det så verst, i forhold til oss som måtte ha dyre hus. Og en ting var forskjell – folk var ikke interessert i å ha flott inventar og utstyr. Ei jente ”utfordret” meg til å bli med hjem og spise middag sammen med hennes mor og far og hennes småsøsken. Jeg takket ja til invitasjonen – og dagen etter møttes vi og gikk hjem til henne. Jeg var jo litt spent – men da jeg kom inn, så jeg at de kokte fisk. Det luktet vanlig kokt fisk i huset, og jeg følte meg på hjemmebane. Ved middagsbordet manglet noe viktig: Kniv og gaffel. Det hadde de ikke. Men det var ikke noe problem for meg. Jeg hadde rensket fisk med fingrene – og spist uten bestikk før. Rundt bordet var det ingen som startet måltidet – de ventet på meg. Han gamlefar var meget imponert – han sa at jeg måtte komme fra fattigfolk, så flink som jeg var med å renske fisk med fingrene. (Han snakket et fremmed språk, og min venninne oversatte til meg. )

image785.jpg
Indre havn i Tema. Og nedenfor er bilde av hvordan folk bor lenger oppe – et stykke unna byen.
image787.jpg

Ja, dette var noen historier fra Ghana………

 

 

 

Når man drar rundt i verden, slik som jeg gjorde, kunne man ikke unngå å måtte tenke over at folk har det på ulike vis på det enkelte sted i verden. Politisk styresett er forskjellig. Religion og gudstro er forskjellig. Men stort sett er folk egentlig greie, bare man klarer å forstå og respektere deres tenkemåte. (Jeg ser da bort fra tilfeller der enkelte synes at det ikke er galt å ta livet av andre mennesker…..og slike rare tenkemåter.) Men jeg mener helt ærlig at man skal la folk ha sin religion og politiske tenkemåte i fred. Folk kan være alle tiders koselige mennesker selv om de tror at Muhammed er Guds profet.


Og i Japan, der har en del av folket en religion som kalles Shintoisme. Jeg var en gang oppe hos agenten og hentet penger – som skulle utbetales til mannskapet vårt. De trengte Japanske yen for å kunne handle….. Pengeverdien deres på den tiden var ikke så rar. Japanske yen og italienske lire sto i samme kurs: o,o115. Hundre kroner ble altså ca. 8.700 yen. Jeg hadde en stor pose med penger, og la posen fra meg i en butikk for å se på noen varer. Da jeg snudde meg, var posen borte. Jeg ble både nervøs og forbannet. Jeg spurte en ekspeditør om han hadde sett tyveriet, og da sa han at han ikke trodde noen hadde stjålet posen med pengene. Han spurte en annen som sto like ved – de snakket japansk – og den karen hadde tatt posen og lagt den bak kassa-apparatet. Ikke for å stjele, men for at den ikke skulle bli borte ! Jeg var forfær. Det var jo mange penger, og kunne friste hvem som helst. Da fortalte de at jeg ikke behøvde å være redd for tyver i deres område. Shinto finnes i alt – også i pengesedler. Og dersom man stjal en ting, satt Shinto og fulgte med på nært hold! Så tyver var en sjelden ”rase” der omkring.

 Ja, som jeg fortalte tidligere, så var det veldig VARMT å gå i fart att og fram under ekvator. Da vi var ferdig med denne fraktperioden, fikk vi beskjed om å gå til Pireus i Hellas. I Middelhavet var det sommer, og på strendene i Hellas lå folk og ”stekte flesk” – solte seg. Vi, derimot – frøs så vi hakket tenner. Vi kom fra mye varmere strøk, så for oss føltes det kaldt. Noen forklarte det for oss med at vi hadde vært så lenge der, at blodet vårt var veldig tynt – derfor frøs vi. Vi skulle bare gi kroppen litt tid, så gikk det over. Det gjorde det, men jeg vet ikke om teorien med det tynne blodet var sant. I Pireus ble båten solgt til grekerne, og vi mønstret av og reiste hjem på ferie.

 Snakk om Pireus !! En gang gikk jeg hjemme (på full hyre, selvfølgelig) i mange måneder, og var egentlig lei av å gå der uvirksom. Så fikk jeg telefon fra rederen om at jeg skulle mønstre på ”Sunrana” i Dunkerque i Frankrike. Fint – jeg dro av gårde med fly til Oslo, derfra med fly til Frankfurt i Tyskland, og så tok jeg tog derifra til Dunkerque.  Da jeg kom frem, bodde jeg på hotell i to dager før båten kom. Men så brøt det ut storstreik i Frankrike. Alt stoppet opp, og båten kunne ikke komme til land. Båten lå for ankers, men ingen klareringer med toll og immigration var skjedd, så jeg kunne ikke komme om bord.  Det ble en uke på hotell, men jeg led ingen nød. Til slutt var streiken over, og jeg gikk om bord. Båten losset der, og så fikk vi beskjed om å gå til Pireus i ballast. Ingen visste noe om hva vi skulle gjøre der…. Men da vi kom dit, ble båten solgt – til grekerne.  Snakk om at jeg var forbannet !! Jeg hadde jo vært hjemme så lenge at jeg var lei. Og nå skulle jeg hjem igjen – etter bare 10 dager på jobb. 

Jeg ringte og snakket med rederen, og han spurte om hva jeg ”bæset” etter….jeg fikk jo hyre, og alle utgifter dekket. Ja, det var jo sant. Men jeg var lei av å være hjemme…. Da sa rederen at hans plan med meg var at jeg skulle reise om en måned til Singapore.
”Regina” skulle på verksted der, og verkstedoppholdet skulle vare i 6 uker.   Det var mye som skulle gjøres – Veritas-klassifisering og annet, så de trengte en erfaren telegrafist der da. Jeg ba da om at rederen ordnet det slik at den telegrafisten som var om bord ble sendt hjem, slik at jeg kunne være med båten ut etter verkstedoppholdet. Det var i orden.

Men dette skulle jo skje først om en måned. Jeg var i Hellas, og hadde IKKE lyst å reise hjem. Han tilbød da meg at jeg kunne bli der og ta ”ferie”. Jeg kunne bo på hotell for rederiets regning. Jeg slo til – kan dere skjønne. Feilen var bare at dette var i februar måned. Det var kaldt, og ingen ferievær. Jeg tok derfor ei ferge til Sicilia. Der var jeg godt kjent fra før. Jeg kom i land i en by som het Gela. Der leide jeg en moped, og kjørte rundt på Sicilia i en måned. Det var en trivelig ferie. Der kjørte jeg opp i fjellene, bodde i små landsbyer, og tittet meg rundt. Artig. Jeg ringte til rederen av og til, for å fortelle hvor jeg var. Han var forfær mange ganger, og sa at slikt var det bare jeg som kunne finne på…..

image789.jpg

Da måneden var over, leverte jeg mopeden tilbake, dro til Palermo og tok fly til Roma. Derfra bar det direkte til Singapore.

 

”Regina” kom inn to dager senere. Hun kom fra Japan. Om bord var det en trykket stemning. Ved avgang fra Japan hadde de en stor slepebåt som skulle buksere dem ut av havna. En motormann som skulle passe slepetrossa, fikk foten inn i tauverket, og han ble dratt etter foten rett gjennom gattet hvor trossa gikk ut. Det hullet var bare 20 cm i diameter, og gutten var bare kjøttslinter som satt fast på trossa…… Jeg tror han var bare 22 år gammel. Sånt er jo fryktelig.

Fra verkstedoppholdet er det ikke mye å skrive om – det var arbeid og atter arbeid. Jeg ble med båten, og vi gikk i fart mellom Japan og Gulfen. (Saudi Arabia og Kuwait.)

 Utreisene hjemmefra var av og til slitsomme. Hvis båten lå i Europa var det jo greitt, men av og til måtte vi reise til Japan for å mønstre på. Den beste måten å komme dit, var etter min mening å dra til København, og ta fly direkte over Nordpolen og ned til Tokyo.   På grunn av ”Den kalde krigen” tillot ikke russerne at fly fikk komme over deres land. Men likevel var det greitt. Reisa tok akkurat 24 timer. Vi var kun en time nede i Anchorage i Alaska for å fylle drivstoff, så bar det videre. Men det var litt ”snodig”.
 For eksempel kunne vi reise fra København klokken 7 om kvelden en tirsdag, fly hele natta, og om morgenen hadde vi ”tatt igjen” den tirsdagen vi hadde hatt. Så da vi landet i Tokyo, var det samme tirsdag kveld – klokken 7. 

image7911.gif

Tokyo er STORBY Her kan du gå deg bort bare du hoster…

Den første gangen jeg var i Japan, kom jeg dit på denne måten. En overstyrmann og jeg reiste i lag. Båten vi skulle på var ikke kommet ennå, og vi ble installert på et suuuperfint hotell. Ingen av oss hadde sett en Bide`. Jeg fant ikke toalettpapir, men ringte ned i resepsjon og fikk sendt opp to ruller. Litt etter kom styrmann dundrende inn på mitt rom, og spurte om jeg hadde vært på do. Ja, det hadde jeg jo, og fortalte at jeg hadde fått opp dopapir. Han hadde heller ikke papir, så han fikk den andre rullen.
 Men så ba han meg å komme inn på do for å se, pekte på bideet og spurte om jeg visste hva det der var. Jeg visste vel ikke. Etter en stunds fundering kom vi på en teori: Japanerne var jo så renslige, så kanskje de drev med kildesortering av avføringen også. For oss ble dette en akseptabel løsning. Vi bodde der i fire dager, og hele tiden dreit vi i toalettet, og pisset i bideet. Ja, dere kan bare flire, men å få det til, var ikke bestandig så greitt. Det var å tviholde på tisse-stellet mens vi dreit, og så i full fart over for å slå lens i bideet !.

Ja, reisa med store fly over Nordpolen var en fin reisemåte. God plass til beina, setene var så store at de var rene ”ligge-seter”, og man kunne går rundt for å røre på seg. Men en annen rute til Østen var ekkel. Vi kalte den for ”Melkeruta”. Skulle vi til Singapore eller andre steder der, måtte vi ta Melkeruta. Den gikk fra Oslo til Frankfurt, derfra til Athen, derfra til Kairo, derfra til Dharan i Saudi Arabia, derfra til Bombay i India, og så til Singapore.
Flyene var mye mindre, og det kunne bli venting og atter venting på flyplassene.

En gang jeg skulle mønstre på i Ras Tannurah i Saudi-Arabia, og tok Melkeruta, opplevde jeg noe. I Frankfurt ble det stor oppstandelse. Det var på den tiden da det var så mye flykapringer. Og så hadde noen fått beskjed om at vårt fly var planlagt kapret. Jeg var da alene på tur, og jeg syntes det var ekkelt. Vi satt i avgangshallen og ventet. Masse folk, og de fleste var arabere. Til slutt ble vi likevel sendt av gårde mot flyet. Men i ”Gaten” var det storkontroll. Alle ble ransaket og kropps-visitert. Passasjerene ble delt i to køer, en for mannfolk og en for kvinnfolk. De hadde satt opp to rammer med duk rundt, og alle måtte innom der for å bli ransaket. Jeg så at noen av passasjerene var redde. Spesielt kvinnfolkene. Selv syntes jeg jo også det var ekkelt. Etter ransakingen ble passasjerene samlet i samme rom, men bak avlukkene. De sto der og ventet, og så på oss i køen. Jeg tenkte at det ikke var noe man kunne gjøre, og tenkte at jeg skulle lage litt ”sprell” for å lette litt på humøret til både meg selv og de andre. For jeg så at det var ei dame som ransaket kvinnfolkene, og en mann som sjekket mannfolk. Da det bare var 3-4 igjen foran meg i køen, spratt jeg over i kvinnfolk-køen. Oi, dere kan tro det ble liv!
Det kom to uniformerte vakter og spurte hva jeg drev på med. Jeg pekte da på avlukkene, og sa at jeg heller ville bli kroppsvisitert av ei flott dame, istedefor han der stygge mannen. Dere skulle ha sett. Passasjerene gapskrattet, og de som ikke forsto fikk det oversatt av andre. Vi ble jo ikke kapret, så alt gikk bra. Men på flyet kom ei flyvertinne til meg og takket. Folk var ikke redd, de pratet og lo.  

En tur ut fra Emden i Tyskland husker jeg spesielt godt. Det var da man hadde bensin-rasjonering, og folk måtte levere kort (også her hjemme) for å få fylle bensin. Jeg husker ikke hvorfor, men mener at de arabiske land hadde begrenset tilførsel av olje til vestlige land – og spesielt Amerika – for å markere ett eller annet.


Jeg var da på ”Sunrana”. Det var en liten, koselig midtskips-båt. Litt senere skal jeg fortelle en annen episode fra en annen tur jeg hadde med den båten. Men dette først.
Altså, vi lå i Emden og lastet flybensin til Gøteborg.Det var et svare strev – husker jeg, å få lastepapirene klarert. Myndighetene i Tyskland ble liksom aldri ferdig. Men til slutt kom vi da oss av gårde. Da vi kvittet losen, holdt jeg igjen den vanlige hilsen til los-stasjonen helt til vi ikke kunne se losbåten mer. Så ga jeg klar-kvittering over radio.
Vi hold kurs opp mot Nordsjøen i ca. en time. Deretter bråsnudde vi, og gikk for full fart ned mot Den Engelske Kanal. Styrmann på brua var helt forstyrret. Det var bare skipperen og jeg som visste hva som skulle skje. Lasten skulle til Norfolk, Virginia, USA. Men dette måtte ikke myndighetene i Tyskland vite noe om – i alle fall ikke offisielt. Grunnen til at papirene tok så lang tid, var at de stusset over vår oppfylling av bunkers. (Det skulle jo ikke så mye bunkers til for å gå fra Emden til Gøteborg.) Vi fikk avklart dette med hjelp av los-stasjonene. Losen i Emden tok kontakt med
Vinga pilot i Gøteborg. De kom med en sånn ”halvveis” bekreftelse på at det var lite bunkers å få i Sverige, og at den var veldig dyr. Dette var i februar eller mars måned. Det var veldig kaldt i hele Europa, og rift om olje. . Hvordan tyske og svenske myndigheter ordnet opp med hverandre, vet ikke jeg. Lasten ble nå i hvert fall aldri losset i Sverige, slik som papirene sa. Vel, vi tøffet ut gjennom kanalen og startet over Atlanteren.

Den turen ble helt spesiell. Normalt skulle vi klare en slik reise på 9 døgn, men vi brukte 19. I Nord-Atlanteren brukte jeg å få vær-observasjonene hos US Coast Guard. Jeg hadde tidligere fått tak i ei bok med liste over frekvenser og stasjoner som sendte militære vær-observasjoner. De orienterte om lavtrykk og stormsentre med mye mer nøyaktige angivelser av posisjoner, retninger, hastighet og styrke på sentrene enn hva sivile stasjoner hadde. Den boka la jeg aldri igjen på noen båt når jeg reiste hjem. Jeg hadde den med meg hjem – og ut igjen. Senere skal jeg fortelle om hvilken nytte jeg hadde av det – på en annen tur. Skipperen hadde bestemt at vi skulle gå storsirkel-kurs ut fra kanalen og mot Norfolk. (Dette betyr at man setter en rett strek i kartet, fra start til mål, og følger den.) Kompasset viser det samme hele tiden. Men jorda er jo rund – det er bare det at den ikke er HELT rund. Jorda er ganske mye flatklemt ved polene.  Loksodron-kurs betyr at man i starten går mer nordover, og så endrer kurs med jevne mellomrom mer og mer sørover. Avstanden er mye kortere – frem til det samme mål.)
Går man Storsirkelen ut fra kanalen mot Amerika, kommer man veldig langt sør når man er midt i Atlanteren. Går man Loksodron-kurs, kommer man veldig langt nord.
Da jeg satte observasjoner av stormsentre i kartet, viste det seg at vi fikk flere stormsentre rett i fleisen, om man fulgte Storsirkelen. Skipperen bestemte da at vi skulle gå Loksodron.

Vi satte derfor kurs mer mot Newfound Land da vi kom ut av Kanalen. Det er bare det at vinterstormene i Nord-Atlanteren er så uberegnelige. Lavtrykkene drev mer nordover enn det varslene antydet, og – ja dere skjønner. Vi fikk den ene stormen etter den andre over oss. Og det var ikke engang storm – det var ORKANER. 

Fy flate for en tur ! Havet var ikke blått – det virket som båten gikk i melk. Vannet var nesten helt kvit. Vi sto på brua og takserte lengden mellom hver bølgetopp. Vår båt var 214 meter lang. Og når vi lå på været, nede i en bølgedal, så lå hele båten nede i bunnen av bølgen. Vannet skrånet opp bak og foran oss, og vi takserte det slik at det måtte være nesten en kilometer mellom hver bølgetopp. 


Og bølgene var svære – kjempesvære. Av sikkerhets-hensyn er telegrafistens lugar høyt oppe – i nær forbindelse med radiostasjonen. På denne båten var min lugar ett dekk under brua. Regnet fra havet og opp, antok vi at min lugar lå i tilsvarende 6. etasje i ei boligblokk på land. Dette var en gammel båt, og den hadde runde ventiler selv så langt oppe i overbygningen. Min køy lå langs innerskottet i lugaren, tvers overfor ventilene. Vi stemplet oss fast i køyene med ulltepper og puter, slik at vi kunne ligge stille og sove.
Under slikt vær ble det alltid styrt manuelt, dvs. med rormann til å betjene rattet.


En natt var rormann litt uoppmerksom, og skuta ble slengt sidelengs i sjøene. Baugen var altså ikke opp mot vinden, og vi fikk bølgene inn mot siden av båten.
Jeg lå og sov, og plutselig våknet jeg med at glasset i ventilen gikk sund, og en tykk stråle med vann traff direkte i køya til meg. Det var en sjokk-artet opplevelse. Først skjønte jeg ingenting, men så trodde jeg at vi holdt på å synke. Jeg sprang søkkvåt og naken opp og inn på brua. Der sto skipperen, styrmann og rormannen og holdt på å rette opp skuta. Da de så meg, satte de i å gapflire alle tre. Og jeg ble forbannet – lynforbannet. Og jo mer sint jeg ble, jo mer lo de….. Skipperen sa etterpå at han aldri kom til å glemme synet av meg. Naken og klissvåt, med håret strittende rett til værs, og øyne som rullet. Det smalt jo alvorlig da bølgen traff, men de visste ikke at det var blitt skader.


Skadene i båten var egentlig ganske store. Begge livbåtene på styrbord side var borte, med daviter og alt. Alle redningsflåter var tatt på havet. Vi hadde bare båtene på babord side igjen. Neste storm tok ankerwinchen framme på bakken, og det var ikke trygt å gå framover dekk, på grunn av at platenagler som løsnet for gjennom lufta som
gevær-kuler.


Blant mannskapet var det 8 jenter. De jobbet, men alle gikk rundt og gråt hele tiden. Ikke alle av jentene var like nervøse, men jeg tror de skremte hverandre, og fantaserte om hva galt som kunne skje. Så til slutt var alle direkte ”piss-redde”. De kom i en slik tilstand at de ikke klarte å sove, enkelte klarte ikke engang å sitte stille.
Styrmannen hentet til slutt frem noe tabletter – en eller annen form for narkotika, og ga til dem. Det hjalp. På resten av turen gikk de bare rundt og flirte og lo. Humøret var på topp, og de fikk sove godt om natta.

Det hører med til historien at båten ikke ble ansett som sjø-dyktig etter inspeksjon på verft i Norfolk, da vi kom frem og hadde losset. Vi fikk et verfts-opphold på 14 dager før vi kunne stikke til sjøs igjen.  

En gang gikk vi ut fra Philadelphia, med kurs mot Kap Verde – øyene. Vi skulle rundt Afrika og til Gulfen. Jeg var på ”Katarina” da. Som tidligere nevnt, hadde jeg den amerikanske militær-boka. Selv om jeg bommet med været en gang om bord på ”Sunrana”, var plotting av stormsentre etter US Coast Guard sine anvisninger meget treffsikkert. Før vi gikk, hadde jeg satt været på kartet – allerede mens vi lå i havn. Det var så mye dårlig vær i Atlanteren at jeg syntes det var best. Vi gikk litt i ”sikk-sakk” mellom uværene, og hadde praktisk talt blikk-stille hav på hele reisen. (Atlanteren er så stor at det normalt ikke er noen sak å unngå uvær.)
Men etter et par dager, hørte jeg at Portishead radio sendte etterlysning etter en norsk båt som man ikke fikk kontakt med i Atlanteren. Det var ”Norse Variant”, som hadde gått ut et par dager før oss. Jeg sov ikke så mye de døgnene, fordi jeg satt ”stand by” med Portishead radio – natt og dag. De visste at vi var der, og jeg måtte være klar hvis leting ble igangsatt. Jeg hadde en kraftig sender, og en meget følsom mottaker, så jeg fungerte som ”Relay Station” mellom Portishead og andre båter i Atlanteren. Men ”Norse Variant” ble aldri lokalisert. Den var gått ned i et uvær framfor oss. Et uvær som vi ikke merket noe til, fordi vi gikk rundt det. Dere har kanskje hørt om ulykken – flere uker senere kom en av mannskapet til rette. Han hadde rekt i land på en gummiflåte – i Karibien. Alle andre gikk ned med båten. 


Etterlysningen fra Portishead inneholdt en nøye beskrivelse av båten, og de sendte det om og om igjen, i håp om at båten skulle bli funnet. Noen dager senere - vi var da kommet ned mot Vest-Afrika – startet Portishead opp igjen med etterlysning. Jeg husker at jeg ikke skjønte så mye, for det var samme beskrivelse av båten som de hadde sendt uka før. Jeg tok kontakt med dem og spurte hva de drev på med, og fikk da høre at nå gjaldt etterlysningen
søster-skipet til ”Norse Variant”. Hun het ”Anita”. Det var helt forferdelig. Jeg ble igjen opprettet som ”Relay Station”, selv om vi var langt nede i Atlanteren da. Fra ”Anita” ble ingen av mannskapet berget. Alle forsvant i havet.
 ”Anita” var gått ut noen dager etter oss. Jeg har tenkt mye på dette. Der var vi – i samme område – uvær på alle kanter, og vår reise foregikk i nesten blikkstille hav hele veien. Det som er riktig ekkelt å tenke på, er at ”Norse Variant” gikk ned foran oss, og ”Anita” sank bak oss. Det som er verst, er at vi ikke kunne hjelpe, fordi vi ikke visste hvor de var.
Portishead hadde heller ikke noen god informasjon, men jeg synes det er ekkelt likevel.
Det var bra mange sjøfolk som døde der – på kort tid.

Skipperen var fortvilt. Da jeg satt og lyttet etter ”Norse Variant”, ordnet skipperen det slik at ei messejente tørnet til om natta, og kom med mat til meg i radiostasjonen. Og da jeg ga han meldingen med etterlysning av ”Anita” slo han seg i ansiktet og sa ”Herregud, ikke en til !”
Så det havet – det kan være fint, men også hensynsløs. Man har ikke mye man skal ha sagt når det braker løs.

Det var noen trasige hendelser, men stort sett var sjølivet bekymringsløs og fin. Som sjømann kom man rundt i verden, fikk se mye, og det må nok sies at sjøfolk var en helt spesiell type mennesker. Livet til sjøs støpte folk i sin egen form.
klikk på pila tilbake (øverst på siden)... og les videre på bolk 3