Fra tiden om bord på gass-tankeren LPG/T ”Nyhavn” må jeg fortelle en del. Det var den eneste gangen jeg ikke reiste med HT-båter. (Hansen-Tangens rederi.).
”Nyhavn” var eid av Christian Haalands rederi i Haugesund. Grunnen til at jeg var om bord der, var at jeg fant på å ”prøve et annet rederi” – for en gangs skyld. Ja, det var trivelig der også. 

”Nyhavn” var en spennende båt. Den var relativt liten – 25.000 tonn d.w. 
Ja, liten og liten – fru Blom.
Hurtigruteskipet ”Trollfjord” er på 16.000 tonn. Men i den store verden er dette lite. Rundt om på verdenshavene går det skip som er på flere hundre-tusen tonn !   De er kjempesvære.
 Vi gikk med flytende gass – lasta måtte holde 200 kuldegrader for å være trygg, og holde seg i flytende form. Fra Melkøya i Hammerfest fraktes det ut last som kan sammenlignes, men ikke helt det samme. Vår type last var mer eksplosiv. Som dere ser på bildet over, er det masse ”stenger” som står opp på dekk. Det er ventiler, som blåste ut overtrykk fra lasten når trykket ble for stort. Egentlig var hele båten en flytende ”bombe” men vi tenkte aldri på at det var farlig. Jaja, farlig var det jo heller ikke, for alle om bord var flinke folk, og båten var bygd for å kunne frakte farlig last – med det sikkerhetsutstyr som trengtes. Og fart – det hadde vi. 
Båten var utstyrt med en kjempestor motor i forhold til skutas størrelse. Vi gjorde 23 knop på last, - som vanlig marsj-fart !! Det var mye da – husk på at det er lenge siden…..

Båten gikk i ”Tramp-fart”, dvs. at vi ikke hadde noen fast rute, men plukket opp last der vi ble bestilt, og fraktet lasta dit hvor avsender ville ha den. Det var en spennende fart, vi visste jo aldri hvor vi havnet hen, og jaggu piilte vi rundt om i verden. Det at vi gjorde slik fart, var også noe som gjorde oss attraktive – lasta ble levert hurtig. 
Ja, en periode gikk vi i en slags fast rute. Oppdragsgiveren vår holdt til i Melbourne i Australia. For det firmaet gjorde vi flere runder rundt jorda. Vi startet i Melbourne , gikk forbi New Zealand over Stillehavet og skulle rundt spissen av Syd-Amerika, opp på andre siden og til Buenos Aires i Argentina. Stillehavet er kjempestort – og der langt i sør var det absolutt ikke stille.
Dritthav. Når det ikke blåste, var det store, lange dønninger hele tiden. Og den lille båten vår rullet og rullet. – Og rullet. Men for all del, det var ”levelig”. Ikke slik som Nord-Atlanteren om vinteren, kan dere skjønne. Det var bare det at det gynget og rørte seg under oss hele tiden, og reisa var lang – fra Australia til Sør-Amerika.
Dette er normalt ikke noen brukt rute for skipsfarten, men på grunn av båtens store hastighet, løntes dette for vår oppdragsgiver. Hele tiden var vi alene båt på det store havet. Midtveis over er man utsatt for noe underlig. Da hadde vi to torsdager i samme uke hvis vi gikk fra Australia og mot Syd-Amerika. Gikk vi andre veien, måtte vi sløyfe hele torsdagen den uka.
Dette på grunn av at man ”pinser” klokka når man reiser rundt jorda. Drar man østover, skal klokka flyttes en time frem – med jevne mellomrom. Drar man vestover, skal klokka stilles en time tilbake med jevne mellomrom. Flytter man klokka tilbake 24 ganger, så har man jo fått et døgn ekstra, til slutt. Stiller man klokka fram 24 ganger, har man jo ”mistet” en dag til slutt. Dette fenomenet er omtalt og avtalefestet i hyreavtalen mellom rederier og sjømanns-organisasjoner over hele verden. Det er avtalt at det skal være en torsdag. Det blir jo veldig galt hvis man skulle finne på å ha to søndager en uke, eller kanskje sløyfe hele søndagen.
Dette fenomenet har gitt navn på et sted. Midt ute i Stillehavet – lenger nord enn der hvor vi gikk, finnes det ei øygruppe som heter ”Torsdags-øyene”. 

Her ser dere bilde av Stillehavet – fotografert fra satellitt. Til venstre ser vi litt av Australia og hele New Zealand. Nederst ser vi litt av Antarktis, spissen av Syd-Amerika, og vi kan skimte kysten av både Syd- og Nord-amerika i kanten av verden oppover på høyresiden. Så dere skjønner vel at Stillehavet er det største hav-området i verden.

 I min fortelling her, startet vi som sagt ut fra Australia, gikk forbi New Zealand, med kurs for sørspissen av Syd-Amerka. Vi skulle rundt den ”odden” (Kapp Horn ) og opp et stykke på andre siden før vi fikk sette føttene på landjorda i Buenos Aires i Argentina.
(Derfra bar det til rundt Afrikas ”odde”, og opp på øst-siden til Lorenzo Marques i Mosambique. – Og derfra igjen til Australia, hvor vi gikk i en slags ”kystfart” og losset rundt hele Australia – og endte opp i Melbourne. Og så var det ”påan igjen”……..)

 
Her ser dere et litt større satelittbilde. Antarktis er nederst og vi ser Syd-Amerika og Falklandsøyene. 
Langt oppafor Falklandsøyene ligger Buenos Aires.

 
Her er en bre som på bildet er tilbaketrukket fra sundet. Men vanligvis er disse
breene mye større, og ”kalver” ofte ned i Magellan-stredet. Jeg har ikke bilder
av dette, men det ser ut som om breene står og spyr…..

Satelittbilde fra byen Punta Arenas som ligger I Magellan-stredet. (Ser dere sky-dottene?)
Denne byen brukes som ”siste stopp” for folk som skal til Antarktis. (Forskere og ekspedisjoner…)

Buenos Aires er en trivelig by, dvs. folk er trivelig. Men etter det jeg husker, var det mye skitt og lort overalt. Byen ligger langt oppe på Atlanterhavs-kysten – nær grensen av Uruguay. Jeg ble såpass godt kjent at jeg ikke trengte drosje når vi kom dit. En av telegrafistene på Baires radio kjørte meg rundt overalt, når han hadde tid – og orket.

Her er satellitt-bilde (lang avstand) som viser Buenos Aires og området rundt. Vi ser også Montevideo, som er en by ganske mange sjøfolk kjenner godt til. Vi kan også skimte elva Rio de la Plata….. oppe i elva ligger byen Rosario.
Vi husker jo sangen ”Samboronbon en liten by forutan gata – den ligger inte lang från Rio de la Plata”……  Jim Reeves har også en sang som heter ”My heart is in Rosario”…..

 Da jeg første gang kom til Buenos Aires, fikk jeg sjokk. Vi gikk et stykke opp i elva, og underveis så det riktig ille ut. Elva fløt over av skitt og lort, og elvebreddene var tilsølt av skitten, svart olje og klumper. Det er bare å tilstå – førsteinntrykket da gjorde at jeg aldri noen gang syntes at det var fint i byen. Ja, selve byen var jo OK, men jeg hadde hele tiden det skitt-inntrykket på netthinnen. Jeg kunne derfor ikke få til at NOE var pent.

Folk var også ganske mye kontrollert. Det var politi overalt… og man skulle ikke gjøre mye sprell før man havnet i ”kalabushen”. Politiet var også veldig hensynsløs, jeg skal fortelle en episode om det litt senere.

Men … Buenos Aires har mye fin arkitektur….. så ja, det var mye å se i byen

Her er bilde av   Iguaza - fallene i Argentina.   Det er litt av et syn......

Tatt fra fly:    Bilde av Pampas Argentinas ”prærie”. Her er bare jordbruk -
Storfe - kjøttproduksjon

Det er egentlig ikke så mye jeg kan fortelle om byen Buenos Aires, utover det jeg allerede har skrevet…. Ja, jeg var jo litt kjent her, men vet ikke så mye å fortelle.

Ja, jeg skulle jo fortelle om politiets opptreden: Militæret styrte jo landet, og folk hadde det tøfft. Politiet slo ned på alt – og herjet med både skyldige og uskyldige – det skulle ikke stort til. Og noen banditter var de, ikke alltid så lov-lydig selv…….

Jeg husker en gang vi hadde avtalt å møtes – 7-8 stykker fra båten, om ettermiddagen når arbeidstiden var over. (Jeg var i land hele dagen, i møter på agentens kontor). Vi satt jo noen stykker på kafeen alt, og manglet bare stuerten. Vi skulle spise middag på en fin restaurant. Etter å ha ventet lenge, kom endelig stuerten. Og han kom i full fart ! Inn gjennom døra - og stupte under bordet, så duken skjulte ham. Vi ble jo veldig paff, og spurte hva som sto på. ”Hold kjeft, hold kjeft” var det eneste svaret vi fikk fra han under bordet. Jaja, vi satt jo der og holdt kjeft. Litt etterpå kom det inn fire politimenn. De vandret mellom bordene i kafeen og så lenge på folk. Vi skjønte da at det hadde noe med stuerten å gjøre, så vi satt der – stille.
Argentinas politimenn var på den tiden noe ”fryktinngytende”. De hadde ei stor gummikølle i beltet på den ene siden, og skarpladet pistol i hylse på den andre siden. Vi satt som sagt stille…. En stund etter at de var gått, kom stuerten frem. 
Han fortalte da at han hadde tatt drosje opp, men visste ikke den nøyaktige adressen til kafeen. Han husket bare at gata het ”Venti-cinco de Mayo” (25.- mai)….. snodig gatenavn, forresten. Ja, så han gikk ut, og begynte å lete etter kafeen. (Vi hadde vært der før, så han skulle nok finne den, mente han.)  Mens han gikk langs fortauet, kom det ei ”svarte-marja” kjørende, og stoppet ved siden av han. Han gikk jo og så på skilter og hus, så de hadde vel lagt merke til at han var litt ubestemt. De spurte hvor han skulle. Han sa da at han var norsk, og skulle treffe noen fra båten på en kafe i området. Politibilen var ei folkevogn varebil, med skyvedører på sidene. Plutselig slo de opp bakdøra, og slengte ham inn i bilen.  Han forsto litt spansk, men det visste ikke politiet, for han snakket engelsk til dem på gata. Sjåføren var ikke ute av bilen, bare de tre andre. Før de kom inn i bilen, ble de tre stående og diskutere, og stuerten hørte at de ikke var enig i om de skulle kjøre han til politistasjonen, eller kjøre han ut i en skog og rane han. De kranglet høylydt, og til slutt gikk sjåføren også ut for å delta i diskusjonen. Da dro stuerten opp skyvedøra på andre siden, hoppet ut og la på sprang. Han sa at han var livredd, for alle fire kom i full firsprang etter han. Heldigvis var han i kjempegod form – vi drev med aktiv trim om bord i båtene…… Så politiet ble lenger og lenger bak. Plutselig så han navnet på den kafeen hvor vi skulle møtes. Men han torde ikke å springe direkte dit. Han sprang inn i ei sidegate – fortsatte tilbake rundt kvartalet, og smatt inn i kafeen. Det var mange småkafeer i området, han sto og lurte, og så at politimennene begynte å gå fra kafe til kafe…….Derfor satt han under bordet hos oss. 
Slutten på denne historien er at vi sjekket utenfor til politiet var borte, ringte etter drosje, og dro på restauranten. Men vi fikk jo alle et ”støkk”, og lærte at vi skulle gå med bestemte skritt når vi vandret i Buenos Aires.

 Videre på vår ”jordomseilings-rute” bar det fra Argentina over Syd-Atlanteren, rundt spissen av Afrika. Av og til stoppet vi i Cape Town, men det var bare for bunkers og post.

Under får dere et inntrykk av Syd-Atlanteren. Som dere ser er det et godt havstykke det også. Og farvannet her, mellom Syd-Amerika og Afrika – ned mot Antarktis – er vanskelig, når det gjelder radio-forhold. En gang trodde rederiet at vi hadde forlist, fordi de ikke hadde fått kontakt med oss etter at vi forlot Argentina – med kurs for Afrika. Jeg var litt ”desperat” etter hvert som vi kom over, fordi det var jo jeg som hadde ansvaret for sikkerheten om bord, på kommunikasjons-siden. Rogaland radio og Portishead hadde gjort seg klar til å starte ettersøk da jeg endelig fikk kontakt med Cape Town radio, som ga beskjed til England og Norge. Men heldigvis – dette skjedde kun en eneste gang !

Fleste ganger fortsatte vi på østsiden av Afrika til Durban eller Lorenzo Marques.

Mosabique i Afrika var på den tiden nokså skummel, så vi måtte være veldig forsiktig når vi gikk i land. Vi gikk aldri alene – men minst 3-4 stykker i følge, fordi det lurte røverbander overalt - både om dagen og om natta.  Det var også tusenvis av prostituerte overalt. Jeg tror at ugifte kvinner der ikke hadde noe å leve av, så derfor måtte de ty til prostitusjon for å overleve. Ja, jeg tror virkelig det. Det virket som om ugifte voksne kvinner var fritt til avbenyttelse for alle mannfolk som ønsket det, enten de ville eller ikke !  Slik vi forsto det, var kvinner som ikke fant seg en ektemann ikke helt godtatt . Vi ble advart på det sterkeste mot å ha noen som helst kontakt med kvinner her. Hvilke sykdommer som florerte, og som man kunne bli smittet med, visste ingen. Men folk ble syke og døde uten at noen kontaktet lege. Ja, det var vel vanskelig å finne noen skikkelige leger også…

På kartet over ser vi avmerket Cape Town og Durban. Lenger oppe, der hvor øya Madagaskar begynner, ligger Lorezo Marques på fastlandet inne i den store bukta. Fra Mosambique gikk ferden videre over havet til Australia igjen.

Som dere ser, det er også et godt havstykke fra Afrika til Australia. Vi ser Afrika og Madagaskar til venstre, Antarktis nederst, og Australia helt til høyre i jordkula.

Australia var TRIVELIG..spesielt syntes jeg at Melbourne var en fin by…..Utafor Melbourne ser dere øya Tasmania….Folk i Australia er liketil og greie, og lett å komme i kontakt med – selv i storbyene. Jeg var helt forfær, og ”forelsket” meg i Melbourne…… Vi ble ganske godt kjent der. En gang sa jeg til agenten at jeg kunne tenkte meg å flytte til Melbourne. Han ble i ”fyr og flamme”, og spurte hva jeg kunne tenke meg å arbeide med der. Det hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt på, det var jo bare en slags ”teoretisk” tanke. Men dagen etter kom han om bord sammen med en skipshandler – som tilbød meg jobb i Melbourne ”på flekken”. Og jeg skal si det gikk ”fort i svingene”. Skipshandleren hadde en ledig leilighet, og jeg måtte absolutt bli med og se på den. Ja, den var kjempefin, og i et fint område, ikke langt fra stranden. Og jeg skal si – det fristet over evne. Jeg takket ja til både jobben og leiligheten !!! Jeg fikk agenten til å kontakte konsulatet i Sydney, for å ordne med visum, oppholdstillatelse og arbeidstillatelse. Han skulle ordne alt dette til vi kom tilbake på neste tur…….. Men slik gikk det ikke, jeg sitter jo her hjemme i Skibotn og skriver dette…..

Temperaturen her er bare fiiin, så det fristet veldig å flytte dit for godt.  Oii - hvor jeg planla hvordan livet mitt skulle bli.....  
Skipshandleren sa at vi kunne ordne det slik at jeg (inkludert i lønna) fikk to betalte reiser hjem til Norge hvert år……Oiii hvor jeg gledet meg. Og det var alvor, jeg skulle bosette meg i Melbourne ! 

Port Phillip bay i Solnedgangen..