Var det noe jeg har glemt å fortelle om nå?   Ja, Cagliari på Sardinia  og Marsa el Brega i Libya…. 
I 1968 gikk vi i fast frakt med rå-olje ( Crude oil ).  Det var min første tur med ”Katarina”.  Fin fart. Vi hentet oljen i Libya (Marsa el Brega ) og losset i Cagliari på Sardinia.  Middelhavet var egentlig fin.  Jeg husker spesielt fargen på havet – Atlanteren var grå-blå, og straks vi kom inn forbi Gibraltar-stredet, så var vannet lyseblått.  Det var et rart fenomen.
I Genova sa de at det kom av et spesielt plankton som bare lever i Middelhavet. Genova, ja.  Jeg husker en gang i februar at det snedde så tett at losen ikke torde å gå med oss inn i havna….. ja, det finnes jo gode skiløpere i Italia, så de har jo sne…..

Men det var Cagliari jeg skulle fortelle om:

Her er Middelhavet. Italia ser ut som en dame-støvlett.  Sicilia ligger ved støvel-tuppen og Sardinia er lenger til venstre – opp mot Europa. (Genova er innerst i bukta).
Cagliari er helt på sør-enden av Sardinia.  Marsa el Brega er i Libya-bukta ned mot Egypt. Vi gikk i frakt langs en tenkt rett strek – fra Sardinia, forbi Tunis og Malta, og rett til Marsa el Brega.   I Libya lastet vi på 9 timer. Det var ganske kvikt på den tiden.  Båten lastet 60.000 tonn olje.   Men på Sardinia tok det nesten en uke å losse, fordi vi måtte pumpe oljen opp til 200 meters høyde – lagertankene lå oppe i en bakke.  Lossehavna var på siden av byen – i en landsby som het Sarroch.

I Cagliari er det veldig mye gammel bebyggelse….spart for krigers ødeleggelse.

Satelittbilde av landsbyen Sarroch.  Her var jeg godt kjent.  En gang var vi og stjal druer i hagen hos tannlegen.  Men det vi ikke visste var at han hadde to svære hunder.  De kom ut, og vi klatret for livet over gjerdet for å komme oss unna.  Etterpå kom tannlegen og sa at han hadde kjent oss igjen, og at vi kunne komme og få så mye frukt som vi ville ha…uten å stjele.

Jeg skulle så veldig gjerne ha ønsket å komme til Sarroch igjen…..jeg trivdes der.

her er raffineriet i Marsa el Brega.  Libya er nesten bare ørken, men her gikk
dyr og beitet.  De så helt normale ut, så det måtte jo være planter å ete i sanda….

Lastepiren i Marsa el Brega,  Libya.   Her lå vi.  Libya var jo Gadaffi-land, med store restriksjoner for å komme på land.
Men agenten tok meg med en gang, og vi kjørte inn i ørkenen mot El Alamein. Det var en spennende tur.
Ja, jeg vet at historien er noe forvirrende,  ingenting er fortalt i ”kronoligisk rekkefølge”. 
Farten mellom Sardinia og Libya var i 1968…..
Men en ting til må jeg i alle fall fortelle….det var fra min siste tur med ”Sagona”.
Vi fraktet bensin fra Rotterdam til London.  Båten var så liten at vi gikk opp i elva Temsen. Tollerne (”Dødsgjengen” som vi kalte dem…) var spesielt ekkel i London. Vi kom jo fra utlandet, og losset midt inne i byen, og de sjekket oss nøye.  Så var det en gang at styrmann hadde glemt å legge en kasse whisky i ”slappen” til stuerten. ”Slappen” var et forseglet rom, hvor vi kunne ha ufortollede varer.  Men kassen sto i lugaren da tollerne kom om bord.
Styrmann fikk 2.000 pund i bot – over 40.000,- kroner – og han svor hevn.  Neste gang vi kom til London, dreit han i en boks, og fikk meg til å henge den opp i radioantenna. Boksen hadde bare en streng til hank, så det var ikke farlig. Straks vi kom i sjøen, og jeg brukte senderen, gikk det 1.500 Volt strøm ut, hanken brant av, og boksen falt ned – mente vi. Men tollerne ville det annerledes.  Vi lå jo oppe i byen.  De hentet brannvesenet sin stigebil, og fikk ned boksen på ”anstendig” vis.  Herre for en baluba det ble da de så ”komlingen”.
De hentet politiet, og sa at de skulle arrestere båten, fordi vi befant oss i engelsk område.  Skipperen visste ingenting, og han var både forvirret og forbannet. Jeg gikk da opp i salongen, og sa at det var greitt, de kunne ta arrest i båten hvis de kunne dokumentere at det sto noen steder i engelsk lov at man ikke kunne ha mannskit i en boks – hengende på båter – uansett nasjonalitet.  Det sto selvfølgelig ikke noe slikt i engelske lovsamlinger,  men vi passet godt på at tollerne i London aldri fikk noe på oss etter dette. 
Å, .... det er mye mer å fortelle om, og mye har jeg glemt.  Plutselig kom jeg til å tenke på to spesielle gutter som jeg arbeidet sammen med.  Begge hadde en helt unik historie: 

En gutt på 19 år som var i den jugoslaviske marinen. Han stjal en torpedobåt og kjørte i full fart alene over Adriaterhavet, og havnet langt inne på land med båten - i Italia. Rederen tok han ombord hos oss, og ansatte han som smører . Han hadde ikke pass, men vi ordnet et "Nansen-pass" til han (No Nation), slik at han kunne arbeide på en norsk båt.
Jeg skrev ut "shore-pass" til han overalt, slik at han kunne gå i land sammen med oss. (Den norske regjering garanterte for han i utlandet, men det var ikke slik at alle land aksepterte det, så av og til fikk han ikke lov til å gå fra båten).

En annen gutt på 19 år var lettmatros på en båt jeg var på. Han var fra Asmara i Eritrea. Dette var på slutten av 1960-årene, og det brøt ut krig mellom Etiopia og Eritrea. Gutten ble desperat - han ville hjem for å berge foreldrene og småsøsknene sine.
Vi lå i Mombasa i Kenya da. Han hadde selvfølgelig ikke penger til billett, så jeg ringte til rederen, og fikk han til å betale. Jeg måtte kjøpe bilett først til London, så til Aten, og derfra til Asmara via Kairo. Han sendte ett eneste brev til meg hjemmefra, og så hørte jeg ikke mer fra ham. Men han skrev at han deltok i kamp mot Etiopiske hærstyrker.

Ja, jeg håper at det er noen som har interesse av det jeg hadde å fortelle….. I 1974 var min siste tur til sjøs.  Jeg kjørte Morten og Viktoria til Alta – og reiste dagen etter selv til Frankrike.  Da jeg kom hjem 6 måneder etterpå,  var sjølivet slutt for godt.